Når luftslott gir muligheter

Det kan skje med Jordal Idrettspark som med Vallhall. Du tror det ikke før du får se det.


En ting skal Vålerenga ha honnør for. De har aldri vært redde for å tenke stort. Det har vært verre med evnen til gjennomføring. Fotballen har tenkt stort i mange tiår, mens den ennå holdt hus i noen nedslitte brakker som lå så klønete til at man alltid måtte bryte trafikkreglene for å komme dit. Da Chelsea-ledelsen kom til Oslo «på befaring» foran møtet i Europacupen for noen år siden, nektet de å gå inn. Møtet måtte flyttes til nærmeste hotell.

Nå har Vålerengas fotballadministrasjon flyttet inn i Vallhall, i Norges flotteste fotballhall, og de prøver ikke å tenke stort lenger, men realistisk. Klubben har ikke kastet seg på kjøpskarusellen. Klubben kvitter seg med overprisete spillere. Klubben investerer i drift og innser at Vålerenga ikke inntar Europa-toppen i løpet av seks-sju serierunder. Klubben forbereder faktisk en sesong i øverste liga med fokus på å berge plassen.

Det ideelle hadde selvsagt vært at Vallhall ble reist etter langsiktig planlegging og fornuftig klubbdrift gjennom mange år. Men VIF har til enhver tid brukt opp alle penger de har tjent, og enda flere penger andre har tjent. Alle vet at Vallhall egentlig er et monument over investorenes ønsketenkning på vegne av norsk fotball, akkurat som Molde stadion er det. Men nå står hallen der, og den betjener et udekket behov for fotballspill vinterstid i en by uten kommunalt tilbud. Vålerenga er ansvarlig for driften, og den følger vanlige forretningsmessige prinsipper.

En drøy kilometer lenger ned, på Jordal, midt i «Vålerenga-land» sitter ledelsen i ishockey og har klargjort prosjektet «Jordal Park». Nå er det 50 år siden dette anlegget ble «olympisk» da det sto klar til bruk for OL i Oslo i 1952. Siden har området rundt Jordal Amfi gradvis blitt utvidet. Her kom byens første kunstgressbane, her har den sære gjengen som driver amerikansk fotball sin boltreplass, og her kom det også opp en idrettshall der Vålerenga Håndball har sin base. Og nå har klubben tatt basketball på alvor også.

For resten av byen har Jordal-området vokst i det stille. Men det er flere brukere av dette anlegget enn for Bislett og Holmenkollen til sammen, når vi holder marka-vandrerne utenfor. Jordal er basen for det vi kan kalle by-idrettene. Det vil si hallidrettene der det er en identitet å finne. I dette miljøet ville det vært helt naturlig at også Vålerenga Fotball landet på sin egen hjemmearena.

For idretten i Oslo er ikke som idretten i Bergen. Oslo-patriotismen har ingen funnet. Fotballen er ubønnhørlig stedfestet i Oslo øst og vest. Å slå sammen Vålerenga og Lyn er ikke som å fusjonere Kværner og Aker. For fotball er ikke blitt bare business, slik alle trodde. Tvert imot, dagens klubbkrise-økonomi kan forsterke det som en gang het klubbfølelse. Eneste samlende Oslo-aktivitet, i den grad det finnes noen, er turkulturen knyttet til Nordmarka. Den er et særpreg for byen. Og fortsatt behagelig lite kommersiell.

Neste år er fullt av jubileer. Det er hundre år siden fotballen kom til landet, det er femti år siden OL kom til byen og det er tjue år siden Oddvar Brå brakk staven i en motbakke i Holmenkollen. Men viktigere: Det er tjue år siden mannen som ga Brå den nye staven, Terje Bogen, etablerte Sponsor Service, selskapet alle så på med skeptisk blikk. Nå består selskapet av 180 ansatte og opererer i seks land, og kaller seg ikke lenger bare sponsorselskap, men medieselskap.

Et av selskapets nye interesseområder er å utvikle anleggene til den idretten de skal skaffe sponsorer til. Et eksempel kan hentes fra Hamburg, der «Color Line Arena» bygges først, deretter skaper man en håndball- og en ishockeyklubb som kan spille der. Og man har allerede solgt billetter til arenaen før en eneste kamp er spilt og før spillerne som skal opptre er klare.

Det samme er prøvd i Oslo. «Spektrum Flyers» ble skapt for å få folk til Oslo Spektrum, byens storstue for hallidrett. Men Oslofolk er ikke som andre. Ingen følte tilhørighet til Spektrum Flyers, og klubben forsvant like fort som den ble skapt. Selv ikke håndballjentene klarer å selge 7.000 seter til landskamper. For Oslo er ikke Bergen. Eller Trondheim. Eller Lunner.

Nå studerer trendforskerne utviklingen av basketball der Oslo Kings og Centrum Tigers slåss om de samme basketmiljøene. De har funnet mange som vil spille basket, men færre som vil heie på lagene deres. Man tror at når Vålerenga Basket spiller i øverste liga, kan det skje noe. For i Oslo må man ha tilhørighet.

Denne tilhørigheten har Vålerenga. Men også VIF har sine kjernetilhengere. Oslo by støtter ikke opp om Vålerenga. Men klubben er i seg selv så stor og bred at den favner mange. Resten av byen er skeptisk avventende, men kommer sigende når man skjønner at noe stort er på gang. Men ikke før.

Derfor ønsker Vålerenga å forsterke sin egen identitet. De vil overlate Ullevaal stadion til Lyn. Det skaper større trøkk å selge ut en hjemmearena på Jordal enn å spille for halvfulle tribuner på Ullevaal. Når det begynner å bli trangt om plassen, kommer Oslos rare publikum. Derfor prøver Norges Fotballforbund stadig å lure oss med «utsolgte» landskamper uten at noen tror på det. Men når det er reelt, kunne man solgt veldig mange flere billetter.

I dette bildet vil Vålerenga posisjonere seg, og i samme perspektiv ser investorene sine muligheter. Ingen tør prøve seg på et nytt «Spektrum Flyers». Det luftslottet fikk sveve uten oppmerksomhet. Men luftslott med identitet har landingsmuligheter. Derfor ser også Oslo kommune med interesse på «Jordal Park». For dette er et anlegg man kan få «gratis» i tillegg til tidenes anleggsvekst som venter idretten i Oslo. Der brukerne endelig skal prioriteres.

Publisert : 08.12.2001 – 03:00 Oppdatert: 10.04.2004 – 10:09

 

TILBAKE TIL ARTIKLER