|
Vålerenga er ett av to lag i Tippeligaen som ikke har en helt egen stadion. Bislett stadion er den arenaen som nærmest kommer å bli kalt Vålerengas hjem. Til tross for at «Lekegrinda» på Bislett var lagets hjemmearena i flere tiår er det Oslo kommune som er eieren. Dette leieforholdet fungerte bra i mange år, men i de siste 15 – 20 årene dukket det ene problemet opp etter det andre. Vålerenga fotball har vært en fotballnomade de siste årene, hvor de har spilt på flere arenaer. VIF og klubbens supportere har blitt «et folk uten et eget land». Ønsket om å få et eget hjem har derfor økt i styrke de siste årene. Klubben og supporterne ønsker alle å finne det «forjettede land», en framtidig «VIF STADION»
Bislett 1961
Vålerenga spilte på Bislett gjennom storhetstidene på 60- og 80- tallet. Laget gjorde det så bra at Bislett på folkemunn fikk navnet «Lekegrinda». I 1962 satte klubben en publikumsrekord som ikke ville bli brutt før i 2004.
Bislett var Vålerengas hjem, men Oslo kommune som er eieren av stadion gjorde ikke sine plikter som en god husvert skal gjøre. Mangelfullt vedlikehold gjorde at stadion forfalt. Etter hvert ble forholdene så dårlige at klubben ble nødt til å finne andre arenaer å spille på.
Selv om forholdene på Bislett var elendige vendte Vålerenga tilbake i siste halvdel av 90- årene etter å ha spilt sine kamper på blant annet Ullevål.
På 90- tallet ble det klart at Vålerenga hadde store planer om å bygge en egen arena/fotballhall ved siden av Valle Hovin. Alle planer og finansiering var i orden, samtidig som flere lokale politikere var positive. Til tross for dette fikk VIF et nei fra Plan og Bygg rett før julen i 1997. Klubben nektet å gi slipp på planene og oppfordret samtidig de politikerne som i utgangspunktet var positive til planene om igjen å jobbe for saken.
I 1999 ble det klart at VIF måtte returnere til Ullevaal Stadion. Dette skapte store negative reaksjoner. Bislett var i alt for dårlig stand, samtidig som debatten om en ny Bislett raste i mediene. Vålerenga var den største brukeren av stadion, men klubbens ønsker rundt «nye Bislett» ble likevel ikke hørt. Med en «tvungen» deportering til Ullevål og intet gehør hos kommunen, begynte planer om en egen stadion å vokse fram. Flere alternative byggeplasser ble nevnt, som for eks. Bjørvika, og Kværnerdalen/Lodalen som bare ligger et steinkast fra Vålerenga Kirke.
Etter en del snakk i media rundt nyklekkede stadionplaner, ble oppmerksomheten rundt en ny arena gradvis borte. Vålerenga flyttet tilbake til Ullevål og praten rundt et nytt anlegg stilnet.
Rett etter årtusenskifte startet en ny og spennende periode for VIF. Fotballhallen på Valle, hvor oppføringen hadde blitt stanset i 1997, ble likevel en realitet. Vallhall som arenaen heter, ble klar til bruk på slutten av år 2000. VIF hadde nå fått en hall som gav dem noen av de beste treningsforholdene i landet. År 2000 var et godt år for Vålerenga med tanke på Vallhall, men sportslig sett var året en katastrofe. VIF rykket ned fra Tippeligaen og måtte finne seg i å spille i 1. divisjon i 2001. Til tross for suksessen med Vallhall, ble det derfor ikke noe mer snakk om byggingen av en egen stadion.
2001 skulle vise seg å bli et bra år for Vålerenga. Tom Nordli ble erstattet av Kjetil Rekdal som hovedtrener, og Rekdal svarte med å bringe laget rett tilbake til Tippeligaen. 11 Oktober 2001 våknet VIF-supporterne til en stor nyhet. I all stillhet hadde Vålerenga Fotball ASA, Vålerenga Hockey AS og Vålerenga Basket planlagt en 100% privatfinansiert idretts- og næringspark i Jordal-dumpa. Planene gikk ut på at det skulle bygges en ny fotball-stadion, under navnet «Vålerenga Park», næringslokaler og boliger. Anlegget var planlagt ferdigstilt rundt årsskifte 2006 – 2007.
Konsortiet som planla «Vålerenga Park» besto av Vålerenga Fotball ASA, Vålerenga Hockey AS, Vålerenga Basket, Oslo Kommune og tyngre aktører som Entra Eiendom og AF-gruppen. Håpet var at Oslo kommune skulle frigjøre tomten til Vålerenga og samtidig omregulere området. Drømmen om en egen stadion så for første gang ut til å bli virkelighet. Optimismen levde, og selskapet «Vålerenga Park AS» ble stiftet. Vålerenga Fotball ASA og Vålerenga Hockey gikk hver inn med kr 200.000,- i egenkapital.
2002 ble nok et godt år sportslig for Vålerenga. «Enga» ble Norgesmestere og holdt seg i Tippeligaen med god margin. Planene om en ny stadion ble videreutviklet og alt gikk tilsynelatende på «skinner».
Året 2003 skulle vise seg å bli langt mer spennende enn det noen kunne forutse. Flere av de mest profilerte spillerne forlot klubben, deriblant, Pa Modou Kah, Tobis Grahn og Stian Ohr. Resultatet var at klubben gjorde det elendig i serien og Vålerenga måtte til slutt ut i kvalifiserings-kamp mot Sandefjord. Klubbens framtid så veldig mørk ut.
Årets siste kamp ble spilt i Vallhall. Det var vinn eller forsvinn for Vålerenga. Økonomien til Vålerenga Fotball ASA var elendig, og et nedrykk ville bare gjøre denne situasjonen verre. På grunn av den dårlige økonomien truet NFF med å ikke innvilge VIF lisens, for spill i toppdivisjonene. Om ikke økonomien på kort sikt forbedret seg drastisk, ville det ført til at klubben måtte ha spilt i 2. divisjon.
Vålerenga vant kampen mot Sandefjord, og nedrykk ble unngått rent sportslig. Rett etter seieren i Vallhall ble det annonsert at «Vålerengas store venn» Skipsreder Jon Fredriksen hadde slettet hele Vålerengas gjeld. Vålerenga Fotball ASA ble lagt ned/slått konkurs og alle rettigheter ble overført til klubben Vålerenga Fotball. Norges Fotball Forbund innvilget Vålerenga profflisensen og VIF hadde fått en ny start «med blanke ark og fargestifter til».
Selv om denne omveltningen var utelukkende positiv, førte det til at Vålerenga fotball ASA som eide 50% av aksjene i stadion-prosjektet «Vålerenga Park AS» ble lagt ned. Igjen ble planer om en ny stadion lagt på is.
Opprydning og ny giv preget Vålerenga på slutten av 2003 og begynnelsen av 2004. «Ingen» snakket lenger om en ny stadion. Tanker rundt nesten-nedrykk og økonomiske problemer ble feid bort da VIF i 2004 gjorde jobben sin både sportslig og økonomisk. Året ble for klubben et rekordår på alle måter. Sølv i serien á poeng med Rosenborg som vant, kvalifisering til nye «Royal League» og til «Champions League», samt at det ble satt to nye publikumsrekorder. Klubben tjente penger som aldri før og en økonomisk rekord ble satt da Vålerenga og Hafslund ble enige om den største sponsoravtalen klubben hadde hatt.
Dessverre var det lite snakk om «Vålerenga Park» prosjektet som da virket et lysår unna realisering. Helt på tampen av året 2004 ble det annonsert at Entra Eiendom gikk inn i Vålerenga Fotball som en ny hovedsamarbeidspartner. Avtalen gjaldt fram til 2010. Fra VIF kom så innrømmelsen om at en fremtidig utvikling av en egen stadion lå inklusivt i avtalen med Entra.
2004 hadde vært et fantastisk år på alle måter, men 2005 skulle vise seg å bli enda bedre. For Vålerenga supportere som gjennom årenes løp hadde vært vitne til den ene skuffelsen etter den andre var sølv fra 2004 en kjempebragd. At 2005 skulle bringe klubben enda lengre opp på rangstigen i Norsk fotball var nesten for godt til å være sant. VIF tok gull i serien samtidig som fjorårets publikumsrekord mot Stabæk ble grundig slått. Enga var tilbake helt på toppen av Norsk fotball etter et avbrekk på hele 21 år.
Som tidligere i Vålerengas moderne historie har sportslig suksess og planer om en ny stadion fulgt hverandre tett. 2004 hadde hatt veldig lite å by på med tanke på utviklingen av et nytt fotballanlegg, men med kontinuerlig sportslig suksess ble nye planer presentert. I April 2005 ble det fra VIF meddelt at de sammen med Entra vurderte tre alternativer for plasseringen av en eventuelt ny stadion. De tre alternativene var Jordal, Valle og Bjørvika. En måned etter at Vålerenga kom med den første uttalelsen kunne flere av landets aviser meddele at VIF hadde bestemt seg for Bjørvika. Til å begynne med ble dette avkreftet av Engas direktør Kjetil Siem, men etter noen spennende uker ble det endelig bekreftet at Bjørvika faktisk var klubbens førstevalg.
At VIF ønsket å legge en ny fotballstadion til Norges mest attraktive område skapte naturligvis mye debatt. Kort tid etter at Bjørvikaplanene hadde blitt presentert kom det uttalelsen fra flere politikere, og felles for nesten alle var at de var sterkt negative til Vålerengas planer. Bjørvika var regulert til boligformål og byens styrende organer så ingen grunn til å endre på det. Til tross for politisk motvilje fortsatte Vålerenga og Entra arbeidet med å utvikle planene for en stadion i Bjørvika og en lett muntlig feid mellom kommunen og Vålerenga blusset opp.
Oslo kommune beskyldte Vålerenga for å ikke respektere vedtatte planer, mens Enga kritiserte kommunen for å ikke støtte toppfotballen slik andre kommuner gjorde. Som en reaksjon på VIF sine stadionplaner i Bjørvika lanserte Oslo Venstre Ensjø som et nytt alternativ for plassering av klubbens nye hjemmebane. byutviklingskomiteens leder Ola Elvestuen kunne gjennom Dagsavisen fortelle at både byens politikere og grunneierne på Ensjø så positivt på å legge en ny VIF arena til området. Et av argumentene til Ola Elvestuen var at Ensjø var i kjærneområdet til Vålerenga og at kostnadene i forbindelse med å bygge en stadion ville være mye billigere på Ensjø sett i forhold til Bjørvika. Etter at Ensjø hadde blitt presentert som et nytt alternativ reagerte Vålerenga med å meddele at planene var interessante, men utover det kom det ingen flere signaler fra klubben.
Da planene om en ny arena i Bjørvika først ble kjent hersket det noe usikkerhet rundt hvor konkrete disse planene faktisk var, men den usikkerheten skulle fort bli fjernet. I September 2005 presenterte Entra Eiendom planene for «Fjordbyen» i Bjørvika. Dette var planer som omhandlet en komplett utnyttelse av området hvor fotballstadion «Enga Amfi» var plassert på Sørenga i Bjørvika.
Etter presentasjonen av planene for «Fjordbyen» stod utviklingen mer eller mindre stille. Vålerenga ønsket seg Bjørvika mens Oslo kommune ønsket å bygge boliger i området. I November 2005 ble Oslo S lansert som enda et nytt alternativ. Arkitekt Kathrine Nyhus hadde av byrådsleder Erling Lae og byutviklingsbyråd Grethe Horntvedt fått i oppdrag å utrede mulighetene for å legge en ny Vålerenga stadion over skinnegangen på Oslo Sentralbanestasjon. Det skulle senere vise seg at det ifølge Jernbaneverket ikke var mulig å bygge en arena over skinnegangen på Oslo S.
Etter en tid hvor Oslo kommune og Vålerenga hadde stått langt fra hverandre i saken om en ny VIF stadion begynte partene å nærme seg hverandre. Om det var press fra Klanen eller Byrådets omfavnelse av Oslo S alternativet er uklart, men resultatet var i alle tilfeller at Byrådet i Oslo den 14.12.2005 vedtok med klart flertall at de skulle begynne å samarbeide med Vålerenga om å få bygd en ny fotballarena i Oslo sentrum.
Avtroppende direktør og leder for Vålerengas stadionprosjekt Kjetil Siem uttalte i etterkant at byrådets vedtak om samarbeid at det var meget bra og at han nå så positivt på det å få bygget en ny arena om ikke alt for lang tid.
Selv om ingen ting konkret ble vedtatt så var i alle tilfeller rammene rundt en ny arena klarere. Det var etter vedtaket i Bystyret nå aksept for at Vålerenga skulle få bygge en ny stadion slik VIF ønsker det, samtidig som både Enga og Entra etter hvert så ut til å være villig til å diskutere andre plasseringer enn Bjørvika.
Begynnelsen av 2006 sesongen startet med at to av lederne i klubben takket for seg. Svein Mollekleiv trappet ned og overlot styreledervervet til Odd Skarheim, samtidig som Engas kjære direktør Kjetil Siem forlot klubben. Som en erstatter for Siem ble Geir P. Solstad ansatt som ny administrerende direktør.
Kjetil Siem, som sammen med hovedtrener Kjetil Rekdal hadde brakt klubben tilbake til toppen av norsk fotball, var samtidig den som i størst grad hadde vært innvolvert i stadionprosessen. Etter Siems fratredelse mistet klubben en ressurs, men Vålerenga hadde i sin ferske styreleder Odd Skarheim fått en ny person som bar stafettpinnen videre. Skarheim med sin bakgrunn som tidligere administrerende direktør for Comfort Hotels og nåværende bedriftseier skulle raskt vise seg å bli stadionsakens viktigste nøkkelperson. Som ny styreleder i Vålerenga og ansvarlig for stadionprosessens videre fremdrift gikk Skarheim øyeblikkelig i samtaler med det politiske miljøet i Oslo.
Stadionsaken befant seg nå i et vakum. Prosessen var fortsatt i gang, men få viste hvilken retning den tok. Mediene begynte å spekulere i forskjellige områder om mulige beliggenheter for en ny arena. For eks. Kunne avisen Østbyen i sin utgave den 22. mars 2006 meddele at byutviklingsbyråd Grete Horntvedt vistnok hadde blitt enig med Vålerenga om å utrede Vippetangen/Revierhavna som mulig byggeplass for en ny stadion, og at dette alternativet ifølge Horntvedt skulle bli behandlet i planprogrammet for Fjordbyen som igjen skulle legges fram på sommeren 2006.
Etter en lengre periode uten noe konkret å forholde seg til kunne Vålerengas ferske direktør gjennom klubbens nye mediesatsing VIF TV meddele om stor framgang.
Den 29. april 2006 ble det fra VIF meddelt at de hadde mottatt en rapport fra Oslo kommune som beskrev potensielle plasseringer av en ny stadion. Rapporten gikk under navnet «Vålerenga fotballstadion. En lokaliseringsstudie».
Ifølge Vålerengas direktør Geir P. Solstad var dette god lesning sett fra VIF sitt ståsted. Lokaliseringsstudiet tok for seg hele 12 mulige plasseringer og hadde vistnok tatt høyde for Vålerengas tilhørighet til Oslo øst, infrastruktur og plassbehov.
Ifølge Solstad hadde klubben ved Odd Skarheim blitt enig med kommunen om å plukke ut 4-5 alternativer som de syns var mest aktuelle. Disse alternativene skulle det i løpet av mai 2006 arbeides videre med.
Geir P. Solstad som bare noen måneder tidligere hadde blitt ansatt som administrerende direktør i klubben sluttet i jobben, men i motsetning til sin forgjenger hadde ikke Solstad hatt ansvaret for klubbens arbeid for en ny stadion. Ettersom styreleder Odd Skarheim allerede ved Siems avgang hadde tatt over ansvaret for den videre framdriften av stadionprosjektet ble ikke saken lidende som følge av Solstads avgang.
Mot slutten av mai 2006 begynte ryktene å gå om at VIF hadde forlatt Bjørvika som sitt førstevalg og heller begynt å fokusere på Valle som lå i gangavstand fra bydelen Vålerenga. Dette var på ingen måte offisielle meddelelser på det tidspunktet, men en uttalelse fra klubben noen måneder senere skulle vise seg å delevis bekrefte det mange trodde.
Den 15. august 2006 ble de to siste aktuelle byggeplassene for en ny arena offentliggjort av Vålerenga. De to alternativene var Sørenga i Bjørvika og Valle. Begge områdene var fra før presentert gjennom Oslo kommunes lokaliseringsstudie som ble presentert den 29. april 2006.
Begge plasseringene var offisielle alternativer, men til tross for dette så var Valle den eneste lokaliseringen som reelt kunne la seg gjennomføre. Bjørvikaalternativet hadde, som Vålerenga kjente til, massiv politisk motstand. Valle området derimot ble av de aller fleste partiene sett på som det mest aktuelle stedet for oppføringen av en ny arena.
Etter at lokaliseringsspørsmålet var mer eller mindre avklart ble søkelyset rettet mot hvordan den nye arenaen skulle finansieres. Hoveddelen av tomtene på Valle var eid av Oslo Kommune og den 12.09.2006 offentliggjorde Arbeiderpartiet at de ønsket å gi de nødvendige tomten til VIF for en krone. Sosialistisk Venstreparti kastet seg på denne uttalelsen og proklamerte at de støttet Ap sitt ønske om å gi Enga tomt for en krone.
Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti foreslo deretter ved budsjettbehandlingen i bystyret den 13.12.2006 at ”Byrådet bes legge frem planer, og igangsette nødvendig reguleringsarbeidet for å bygge nytt fotballstadion for Vålerenga Idrettsforening på Valle Hovin”.
Dette forslaget ble visstnok for sterk kost for flertallet i bystyret og H, FrP, V og KRF foreslo derfor følgende alternativ som ble vedtatt: ”Byrådet bes å avklare de reguleringsmessige og finansieringsmessige mulighetene knyttet til planene om etablering av et nytt fotballstadion på Valle Hovin”.
Byrådsavdeling for byutvikling fikk hovedansvaret med å følge opp bystyrevedtaket av 13.12.2006. Tidligere leder av denne avdelingen Grete Horntvedt (H) hadde vist at hun prioriterte stadionsaken til VIF gjennom sin hurtige behandling av lokaliseringsspørsmålet som igjen hadde resultert i Oslo kommunes lokaliseringsstudie av 29. april 2006. Horntvedt (H) ble etter Undervisningsbygg skandalen erstattet av tidligere styremedlem i Lyn Merete Agerbak-Jensen (H) den 27.09.2006. Som ny leder for byrådsavdeling for byutvikling falt ansvaret på Agerbak-Jensen å etterleve bystyrevedtaket av 13.12.2006.
Etter at Agerbak-Jensen (H) tok over fikk stadionsaken til Vålerenga tydligvis en mye lavere prioritering enn hva som hadde vært tilfelle tidligere i prosessen. Uker og måneder gikk uten at noe tilsynelatende ble gjort for å etterleve vedtaket fra bystyret, noe som fort skapte stor misnøye blant tilhengerne av at VIF skulle få en ny fotballstadion. Istedenfor å fokusere på mulighetene knyttet til planene om etablering av et nytt fotballstadion på Valle Hovin, som bystyret hadde instruert, begynte Byråd Agerbak-Jensen (H) tilsynelatende å kun fokusere på elementer som kunne skape problemer for Engas planer. Mange begynte å føle at Høyre i større og større grad trenerte stadionsaken. På direkte spørsmål fra vifstadion.no benektet Byråd Agerbak-Jensen (H) at dette var tilfelle.
Året var nå 2007 og det var duket for lokalvalg. Klubben og Klanen la planer om en stor offensiv som skulle gjøre Vålerengas stadionsak til valgkampsak. Målet var å få klarhet i hvilke partier som faktisk støttet VIF sitt ønske om tomt til en krone og hvem som var imot.
Flere måneder etter bystyrevedtaket av 13.12.2006 kom de første synlige bevis på at byrådet fulgte opp dette vedtaket. I april 2007 fikk Vålerenga et brev fra Oslo Kommune hvor det kom fram at arbeidet med å lage en planskisse for Valle området var satt i gang. Planskissen skulle ta for seg elementer som adkomst, hvor store områder som kunne brukes til komersielle formål etc. Nyheten om at kommunen endelig hadde satt i gang dette arbeidet ble tatt imot med glede i Vålerenga som øyeblikkelig meddelte via sin nett-tv kanal VIF TV at prosessen nå var i gang for alvor.
Klubben virket fornøyd med utviklingen, men fortsatte likevel presset mot det politiske miljøet. Sammen med Klanen gikk VIF ut med en anbefaling om at VIF-supportere burde gi sin stemme ved lokalvalget til ett av de partiene som støttet Engas ønske om å få stadiontomt til en krone.
Søndag 2. september 2007 arrangerte Vålerenga Fotball og Klanen det som mest sannsynlig var hovedstadens største valgkamparrangement det året. Klubben inviterte til politisk debatt i Vallhall. Flere tusen tilskuere møtte opp og de forskjellige partiene stilte alle med toppfolk. Debattpanelet bestod av Ola Elvestuen (V), Petter N. Myhre (FRP), David Hansen (KRF), Bård Folke Fredriksen (H), Knut Even Lindsjørn (SV), Rune Gerhardsen (AP) og Jo Ryste RV/Rødt.
Svarene fra byens politiker skulle vise seg å være langt mer positive enn det de fleste med hjertet i Vålerenga hadde drømt om. Det ene partiet etter det andre proklamerte at de ville hjelpe VIF økonomisk med å få finansiert en ny stadion. Noen ville gi de nødvendige tomtene til Vålerenga for en krone, mens noen også ville bidra med økonomiske midler. De fleste partiene nærmest kranglet om å få muligheten til å hjelpe klubben i størst mulig grad, men med ett untak. Som eneste parti sa Høyre at de på ingen måte aktet å gi tomter gratis til VIF og at de heller ikke aktet å støtte Vålerenga med noe økonomisk bidrag.
Til tross for Høyres motvilje mot å hjelpe Enga så ble resultatet etter lokalvalget at det nå var et soleklart flertall i bystyret for å gi Vålerenga stadiontomter til en krone.
Dette var selvfølgelig veldig positivt sett fra klubbens ståsted. Det eneste skjæret i sjøen, sett i forhold til stadionprosessen, var at Høyre fikk fortsette i byrådet.
Under debatten om ny VIF-stadion den 2. september 2007 sa FRP på lik linje med de fleste andre partiene i Oslo at de var for å gi Vålerenga de nødvendige tomtene for kr 1. Fremskrittspartiet som på debattens tidspunkt allerede hadde sittet i Byråd de siste fire årene ble da spurt om de virkelig aktet å prioritere denne saken om de fikk fortsette videre i Byrådet etter valget. FRPs samarbeidsparti i Byrådet, Høyre var tross alt det eneste partiet som åpenlyst gikk ut med at de ikke ønsket å støtte Vålerenga. Fremskrittspartiets representant Petter N. Myhre kunne da bekrefte at dette var en sak de kom til å kjempe for til tross for at Høyre i utgangspunktet ikke ønsket å støtte VIF med økonomiske midler. Den 02. oktober 2007 kom det første signalet på at Fremskrittspartiet ønsket å holde sitt valgkampløfte. I et brev til daværende ordfører Svenn Kristiansen kom FRPs Henning Holstad med et privat forslag om at Oslo Kommune burde selge tomt til VIF for en krone.
Allerede Den 17. oktober 2007 kom det private forslaget fra FRPs Henning Holstad opp til behandling i Bystyret. Det følgende vedtaket ble enstemmig og resultatet var i første omgang at forslaget om å gi VIF stadiontomt for kr 1, skulle sendes til Finanskomiteen i Oslo Kommune for nærmere utredning. At forslaget fra Henning Holstad raskt ble behandlet i Bystyret skapte grobunn for ny optimisme om at tomtespørsmålet hurtig kunne avklares, men desverre viste det seg raskt at Finaskomiteen hadde andre viktige saker som ble prioritert før spørsmålet om overdragelse av stadiontomt til VIF for kr 1.
Mens Vålerenga supporterne og stadionentusiastene på nytt ble minnet om byrokratiets utredningstempo, skulle nå et tidligere bystyrevedtak endelig resultere i noe konkret. Nesten ett år etter at Bystyret gjennom «bystyrevedtaket av 13.12.2006» hadde bedt Byrådet om å avklare de reguleringsmessige og finansieringsmessige mulighetene knyttet til planene om etablering av et nytt fotballstadion på Valle, kom resultatet. Den 22. november 2007 ble resultatet av kommunens to gjennomførte mulighetsstudier offentligjort. Studiene hadde blitt utarbeidet av selskapene Multiconsult og Asplan Viak. Mulighetsstudiene skulle se på utfordringer som trafikk, adkomst, plassering av en ny arena, plassering av skøytebane, og plassering av næringsvirksomhet. Begge de to forskjellige mulighetsstudiene som ble gjennomført bekreftet at det var byutviklingsmessig mulig å bygge en fotballstadion på Valle området samtidig som det også blir plass til skøytebane og næringsvirksomhet.
Med to mulighetsstudier som begge fastslo at det var mulig å bygge en ny arena på Valle området, et konkret forslag til Bystyret i Oslo om å overdra tomt til Vålerenga for kr 1, samt at det var et antatt flertall i Bystyret som var for disse planene, skulle man tro at de fleste hindringer for positiv utvikling i saken var ryddet unna. Det skulle da vise seg at «nærmere utredning i Finanskomiteen» på langt nær var en kjapp affære. Forslaget til Bystyret om at Oslo Kommune burde selge tomt til VIF for en krone hadde som sagt blitt oversendt til Finanskomiteen allerede den 17. oktober 2007, men det skulle vise seg at denne saken som nå bar det offisielle navnet «sak 382, Privat forslag fra Henning Holstad» ville bli utsatt en rekke ganger før det kom opp til endelig behandling.
Ikke før den 13. februar, året etter at forslaget ble oversendt fra Bystyret, kom saken opp til behandling hos Finanskomiteen. Det som så skjedde var at komiteen fikk en presentasjon av Eiendoms og Byfornyelsesetaten (EBY) hvor de gikk gjennom de to mulighetsstudiene for ny stadion på Valle som hadde blitt presentert nesten tre måneder tidligere. Presentasjonen viste at VIF sitt ønske om tomt til en krone kunne la seg gjøre, men også at tomten kunne bli veldig dyr for Vålerenga gitt enkelte faktorer. For Vålerengas del betydde dette at dersom det ble stilt krav om at kostnadene for byggingen av en ny skøytearena skulle inngå i prosjektet, så ble den oprinnelige billige tomten meget dyr. Istedenfor å få en tomt som hadde en verdi kunne Vålerenga risikere å få overdratt en tomt som var heftet med et enormt underskudd på flere hundre millioner kroner. Etter at EBY hadde presentert de faktiske forholdene rundt saken var det mange som hadde forventet et konkret vedtak i Finanskomiteen, men nok en gang ble besluttningen utsatt.
Etter Finanskomiteens møte den 13. februar 2008 hadde det kommet fram at den oprinnelige billige tomten kunne bli meget dyr. Noen av kommunens kalkyler viste at man vurderte om Vålerengas stadionprosjekt også skulle inneholde bygging av en helt ny skøytearena til mange hundre millioner kroner. Denne nyheten ble av flere oppfattet som «et skudd for baugen» og et klart signal om at prossessen mot en ny stadion muligens ikke skulle bli så problemfri som først antatt etter at et stort flertall av byens politikere hadde lovet VIF tomter for en krone. Som om ikke dette var nok hadde det også kommet nye signaler som tilsa at Frp, som under valgkampen hadde vært blandt de mest positive, aktet å gå tilbake på sitt løfte om å gi klubben de nødvendige arealene på Valle-feltet og tomten hvor nåværende Hovin skole ligger.
Vålerengas styreleder og ansvarlig for klubbens stadionprosjekt, Odd P. Skarheim, som også hadde hørt nyheten om at Frp vurderte å trekke seg fra avtalen om å gi Vålerenga tomt hadde straks arrangert et avklaringsmøte med Fremskrittspartiet. Svarene Skarheim fikk fra FRP skulle vise seg å være meget oppløftende. Frps påstand i dette møtet hadde vært at de kun hadde lovet Vålerenga den nødvendige tomten, men at dette ikke nødvendigvis innbefattet den tomten hvor Hovin skole i dag ligger. Etter en kort oppsummering av hva som ble gjennomgått på klubbens folkemøte høsten 2007 samt hva som var VIFs behov for tomteareal fikk han den bekreftelsen han ønsket. Frp lovet at de løftene gitt av Petter N. Myhre (Frp) skulle holdes. Vålerenga skulle få det som de ville.
Etter utallige utsettelser av «sak 382, Privat forslag fra Henning Holstad» så det endelig ut til at Finanskomiteen i Oslo Kommune skulle ferdigbehandle saken på sitt møte, tirsdag den 6. mai 2008. I forkant av dette møtet hadde Arbeiderpartiet, SV og FRP utarbeidet et fellesforslag som sikret Vålerenga stadiontomt for kr en. Forslaget som i mange måneder hadde ligget ubehandlet i komiteen ble endelig vedtatt. Vålerenga hadde dermed etter flere års intenst arbeid fått det første vedtakket som langt på vei sikret realisering av en egen stadion. Med dette vedtaket i komiteen var alt lagt til rette for at forslaget også skulle bli endelig vedtatt av Bystyret på deres møte den 14. mai 2008 ettersom de samme partiene som hadde kommet med fellesforslaget i Finanskomiteen og vedtatt det, også hadde flertall der.
Onsdag den 14. mai 2008 vil for alltid gå ned i historien som en merkedag for Vålerenga! Etter en lengre debattrunde, med Vålerenga Klanen tilstede, vedtok Oslo Bystyret denne dagen å gi VIF det nødvendige tomtearealet på Valle området for oppføring av en ny VIF stadion med tilhørende næringsarealer.
VIF hadde endelig fått det ønskede vedtaket i Oslos bystyret, men dette betydde ikke at alle hindringer var forsert. Under Vålerengas folkemøte og stadiondebatt søndag 2. september 2007 kom det fram at Høyre på ingen måte ønsket å overdra kommunalt tomteareale kostnadsfritt til VIF. Dette standpunktet beholdt partiet under hele prosessen fram mot det avgjørende vedtaket i Bystyret den 14. mai 2008, og det skulle raskt vise seg at Høyre ikke anså saken som ferdig selv etter at den formelt var avgjort. I dagene og ukene som fulgte fortsatte Høyre å motarbeide overdragelsen av stadiontomt til Vålerenga.
Høyre hadde tidligere argumentert med at overdragelse av tomt til Vålerenga kunne være i strid med EØS reglene, og denne påstanded fortsatte partiet å fronte. At denne problematikken allerede hadde blitt behandlet av eksperter på fagfeltet, og hvor resultatet hadde vært at overdragelsen ikke var i strid med EØS reglene, så ikke ut til å få Høyre til å endre synspunkt.
Saken som allerede var vedtatt av Bystyret skulle nå settes ut i live. Den instansen som skulle utføre selve tilretteleggingen av tomteoverdragelsen var Byrådet, og her var som kjent Høyre sterkt representert. Selv om også Frp satt i Byrådet i Oslo, så var det Høyre som hadde de to viktigste byrådsplassene som hadde noe å si for utviklingen av denne saken. Merete Agerbak-Jensen (H) var byråd for byutvikling, og Stian Berger Røsland (H) var byråd for finans og utvikling. Det negative for Vålerenga i denne situasjonen var at det ble som om at «bukken skal passe havresekken». De som var mest negative til at VIF skulle få stadiontomt var samtidig de som skulle ha ansvaret for å gjennomføre prosessen.
Bystyrevedtaket av 14. mai 2008 om å gi Vålerenga stadiontomt var et prinsippvedtak som konstanterte at nødvendig tomteareal skulle overdras til Vålerenga, og derfor lå det ikke i vedtaket hvilken konkret tomt som faktisk skulle gis til VIF. Det viste seg at Høyre aktet å bruke også dette faktumet som et argument for fortsatt utsettelse av saken. Meldingen fra finansbyråd Stian Berger Røsland (H) var at de ikke viste hva de skal spørre EFTAs kontrollorgan ESA om. Bakgrunnen for dette lå i at byråden hevdet at det var avgjørende å vite hvilken konkret tomt det var snakk om og hvor mye den var verdt.
Med sine uttalelser om at de ikke viste hva de skal spørre ESA om viste byråd for finans og utvikling Stian Berger Røsland at han kunne ha som intensjon å villede om hva som faktisk var vedtatt av Bystyret. Ved sine uttalelser fikk Røsland det til å høres ut som om Bystyret ikke viste hva det var de hadde vedtatt og at vedtaket derfor var av en slik art at han ikke kunne gjøre noe konkret viderearbeid ut fra det.
Denne uttalelsen kunne gi et inntrykk av at byråden viste uvilje mot å gjennomføre det flertallet i Bystyret hadde vedtatt, ettersom det ikke burde vært noen tvil om hva de konkrete oppgavene til Byrådet nå var. Det var riktig at Bystyret ikke hadde vedtatt hvilken konkret tomt som skulle gis til Vålerenga, og det var også riktig at den konkrete markedsprisen for dette arealet heller ikke var beregnet. Det Stian Berger Røsland utelot var at det gjennom bystyrevedtaket hadde kommet fram at disse spørsmålene skulle tas opp til ny behandling på et senere tidspunkt og at det som nå var vedtatt skulle bidra til å komme fram til nettop dette. Arbeidsoppgavene til Byrådet var derfor ifølge vedtaket å blandt annet gå i dialog med ESA og Vålerenga for å finne ut hvor stort det nødvendige tomtearealet måtte være og hva som skulle til for at kommunen kunne overdra dette til VIF uten at det kommer i konflikt med det gjeldende EØS regelementet. Høyre hadde vært veldig klar på at de ikke var enige i vedtaket om å overdra stadiontomt til Vålerenga, men saken var besluttet og VIF hadde fått det som de ønsket.
Tilpassning til EØS reglene hadde gjennom store deler av prosessen vært et tema. For å få en endelig avklaring på om stadionprosjektet kunne la seg gjennomføre eller ikke i henhold til EØS reglene innitierte Vålerenga ved styreleder Odd P. Skarheim et møte med EFTAs overvåkingsorgan, ESA. Møtet ble avholdt i slutten av november 2008 og på dette møtet deltok også byutviklingsavdelingen og kommuneadvokaten i Oslo. På dette møtet fikk VIF presentert sin modell for hvordan klubben ønsket å utvikle en kultur og idrettspark på en tomt skjenket av Oslo Kommune. ESA som har som hovedoppgave å kontrollere at vilkårene i EØS-avtalen blir fulgt kunne melde at de så positivt på Vålerengas modell og at de i utgangspunktet ikke hadde noen innvendiger mot at dette prosjektet kunne gjennomføres. ESA hadde ikke anledning til å gi en forhåndsgodkjenning ettersom de kun behandlet saker som ble klaget inn til de. Når det var sagt så hadde ESA likevel stilt seg meget positiv til Vålerengas fremgangsmåte i saken.
Etter møtet med ESA begynte prosessen med å klargjøre selve tomteoverdragelsen å skyte fart. Utviklingen av Vålerenga Kultur- og idrettspark var et enormt prosjekt som skulle inneholde planer for finansiering av en ny stadion, regulering av området og ikke minst selve utviklingen og utnyttelsen av den aktuelle tomten på Valle. I tillegg til dette kom selve byggeprosessen av en ny arena og tilhørende infrastruktur. For å føre prosessen videre innhentet Vålerenga ekstern kompetanse for å få satt fokus på de forskjellige områdene.
Fire arkitektkontorer ble engasjert hvor deres mandat i første rekke var å komme med forslag om hvordan Vålerenga Kultur- og idrettspark kunne utformes. Asplan Viak som på oppdrag fra Oslo kommune hadde laget det ene av to mulighetsstudier for Valle området jobbet nå med selve reguleringsprosessen av området, og i tillegg til dette engasjerte VIF en prosjektledelse som skulle stå ansvarlig for hele prosjekterings, bygge og reguleringsprosessen.
I midten av mai 2009 kunne Vålerenga endelig presentere forslagene fra de fire arkitektkontorene som tidligere hadde blitt engasjert av klubben. Firmaene som hadde vært med på konkurransen var arkitektene Lund & Slaatto, LINK signatur, Solheim & Jacobsen, og LPO. Oppdraget til arkitektene var å komme med forslag på hvordan Valle området best kunne utnyttes for oppføringen av Vålerenga kultur- og idrettspark. Allerede uken etter at de forskjellige selskapenes bidrag hadde blitt presentert kunne Vålerenga presentere vinneren som var LINK signatur.
VIF-ledelsens begrunnelse for å velge dette selskapet som videre samarbeidspartner lå i blant annet firmaets brede erfaring med å utvikle stadioner, erfaring med streng kostnadsstyring, og det at de samarbeider tett med NBBJ Design som var et av verdens største innen tegning av praktarenaer rundt om i verden. Ved siden av at LINK signatur var det selskapet som i Vålerenga-ledelsens øyne var best skikket til oppgaven var det også de som hadde levert det beste forslaget.
LINK signatur sitt forslag var vinneren, men betydde dette at det nå var bestemt hvordan den nye stadion skulle se ut, hva den skulle romme, og nøyaktig hvor den skulle ligge på Valle området? Ifølge styreleder Odd Skarheim som også er ansvarlig for stadionprosessen var flere av hovedpremissene mer eller mindre avklart, men ingen ting var endelig bestemt. Det man likevel kunne forvente seg var i første omgang en stadion som rommet ca 22000 tilskuere, men som hadde mulighet til å bli utvidet til en kapasitet på ca 35000 dersom det ble behov for det. Arenaen ville bli liggende mellom dagens Valle Hovin og ring tre. I tillegg til selve arenabygget ville prosjektet også inneholde næringsbygg inntill 100.000 kvm, spennende løsninger for byrom, en videregående skole med idrettslinje, og en barnehage. Prosjektet skulle også inneholde lokaler til forskjellige barne- og ungdomsprosjekter som for eks. Vålerenga mot rasisme og jobbsjansen, samt egnede områder som skulle bli sentrum for Vålerengas 60 breddelag.
I skrivende stund er utviklingen av Vålerengas nye hjemmearena uten tvil i rute, men hva gjenstår før byggingen kan settes igang? Ifølge Odd Skarheim er selve omreguleringsprosessen av området noe som må bli ferdig før man har mulighet til å sette en dato for iverksettelse av bygging. Når det er sagt så forventes denne prosessen å være ferdig i 2010. Ved siden av dette må selve planene for arenabygget og de andre elementene som inngår i Vålerenga kultur- og idrettspark ferdigstilles. Hvis alt går som man ønsker kan byggingen starte mot slutten av 2010.
Vålerengas stadiondrøm blir mer og mer virkelig!
|