Vålerenga er det eneste laget i
Tippeligaen som ikke har en helt egen stadion. Bislett stadion
er den arenaen som nærmest kommer å bli kalt Vålerengas hjem.
Til tross for at "Lekegrinda" på Bislett var lagets hjemmearena
i flere tiår er det Oslo kommune som er eieren. Dette
leieforholdet fungerte bra i mange år, men i de siste 15 – 20
årene har det ene problemet dukket opp etter det andre.
Vålerenga fotball har vært en fotballnomade de siste årene, hvor
de har spilt på flere arenaer. VIF og klubbens supportere har
blitt "et folk uten et eget land". Ønsket om å få et eget hjem
har derfor økt i styrke de siste årene. Klubben og supporterne
ønsker alle å finne det "forjettede land", en framtidig "VIF
STADION" Vålerenga spilte på
Bislett gjennom storhetstidene på 60- og 80- tallet. Laget
gjorde det så bra at Bislett på folkemunn fikk navnet
"Lekegrinda". I 1962 satte klubben en publikumsrekord som ikke
ville bli brutt før i 2004.
Bislett var Vålerengas hjem, men Oslo kommune som er eieren av
stadion gjorde ikke sine plikter som en god husvert skal gjøre.
Mangelfullt vedlikehold gjorde at stadion forfalt. Etter hvert
ble forholdene så dårlige at klubben ble nødt til å finne andre
arenaer å spille på.
Selv om forholdene på Bislett var elendige vendte Vålerenga
tilbake i siste halvdel av 90- årene etter å ha spilt sine
kamper på blant annet Ullevål.
På 90- tallet ble det klart at Vålerenga
hadde store planer om å bygge en egen arena/fotballhall ved
siden av Valle Hovin. Alle planer og finansiering var i orden,
samtidig som flere lokale politikere var positive. Til tross for
dette fikk VIF et nei fra Plan og Bygg rett før julen i 1997.
Klubben nektet å gi slipp på planene og oppfordret samtidig de
politikerne som i utgangspunktet var positive til planene om
igjen å jobbe for saken.
I 1999 ble det klart at VIF måtte
returnere til Ullevaal Stadion. Dette skapte store negative
reaksjoner. Bislett var i alt for dårlig stand, samtidig som
debatten om en ny Bislett raste i mediene. Vålerenga var den
største brukeren av stadion, men klubbens ønsker rundt "nye
Bislett" ble likevel ikke hørt. Med en "tvungen" deportering til
Ullevål og intet gehør hos kommunen, begynte planer om en egen
stadion å vokse fram. Flere alternative byggeplasser ble nevnt,
som for eks. Bjørvika, og Kværnerdalen/Lodalen som bare ligger
et steinkast fra Vålerenga Kirke.
Etter en del snakk i media rundt nyklekkede stadionplaner, ble
oppmerksomheten rundt en ny arena gradvis borte. Vålerenga
flyttet tilbake til Ullevål og praten rundt et nytt anlegg
stilnet.
Rett etter årtusenskifte startet en ny og
spennende periode for VIF. Fotballhallen på Valle, hvor
oppføringen hadde blitt stanset i 1997, ble likevel en realitet.
Vallhall som arenaen heter, ble klar til bruk på slutten av år
2000. VIF hadde nå fått en hall som gav dem noen av de beste
treningsforholdene i landet. År 2000 var et godt år for
Vålerenga med tanke på Vallhall, men sportslig var året en
katastrofe. VIF rykket ned fra Tippeligaen og måtte finne seg i
å spille i 1. divisjon i 2001. Til tross for suksessen med
Vallhall, ble det derfor ikke noe mer snakk om byggingen av en
egen stadion.
2001 skulle vise seg å bli et bra år for
Vålerenga. Tom Nordli ble erstattet av Kjetil Rekdal som
hovedtrener, og Rekdal svarte med å bringe laget rett tilbake
til Tippeligaen. 11 Oktober 2001 våknet VIF-supporterne til en
stor nyhet. I all stillhet hadde Vålerenga Fotball ASA,
Vålerenga Hockey AS og Vålerenga Basket planlagt en 100%
privatfinansiert idretts- og næringspark i Jordal-dumpa. Planene
gikk ut på at det skulle bygges en ny fotball-stadion, under
navnet "Vålerenga Park", næringslokaler og boliger. Anlegget var
planlagt ferdigstilt rundt årsskifte 2006 – 2007.
Konsortiet som planla "Vålerenga Park" besto av Vålerenga
Fotball ASA, Vålerenga Hockey AS, Vålerenga Basket, Oslo Kommune
og tyngre aktører som Entra Eiendom og AF-gruppen. Håpet var at
Oslo kommune skulle frigjøre tomten til Vålerenga og samtidig
omregulere området.
Drømmen om en egen stadion så for første gang ut til å bli
virkelighet. Optimismen levde, og selskapet "Vålerenga Park AS"
ble stiftet. Vålerenga Fotball ASA og Vålerenga Hockey gikk hver
inn med kr 200.000,- i egenkapital.
2002 ble nok et godt år sportslig for
Vålerenga. "Enga" ble Norgesmestere og holdt seg i Tippeligaen
med god margin. Planene om en ny stadion ble videreutviklet og
alt gikk tilsynelatende på "skinner".
Året 2003 skulle vise seg å bli langt mer
spennende enn det noen kunne forutse. Flere av de mest
profilerte spillerne forlot klubben, deriblant, Pa Modo Kah,
Tobis Grahn og Stian Ohr. Resultatet var at klubben gjorde det
elendig i serien og Vålerenga måtte til slutt ut i
kvalifiserings-kamp mot Sandefjord. Klubbens framtid så veldig
mørk ut.
Årets siste kamp ble spilt i Vallhall. Det var vinn eller
forsvinn for Vålerenga. Økonomien til Vålerenga Fotball ASA var
elendig, og et nedrykk ville bare gjøre denne situasjonen verre.
På grunn av den dårlige økonomien truet NFF med å ikke innvilge
VIF lisens, for spill i toppdivisjonene. Om ikke økonomien på
kort sikt forbedret seg drastisk, ville det ført til at klubben
måtte ha spilt i 2. divisjon.
Vålerenga vant kampen mot Sandefjord, og nedrykk ble unngått
rent sportslig. Rett etter seieren i Vallhall ble det annonsert
at "Vålerengas store venn" Skipsreder Fredriksen hadde slettet
hele Vålerengas gjeld. Vålerenga Fotball ASA ble lagt ned/slått
konkurs og alle rettigheter ble overført til klubben Vålerenga
Fotball. Norges Fotball Forbund innvilget Vålerenga
profflisensen og VIF hadde fått en ny start "med blanke ark og
fargestifter til".
Selv om denne omveltningen var utelukkende positiv, førte det
til at Vålerenga fotball ASA som eide 50% av aksjene i
stadion-prosjektet "Vålerenga Park AS" ble lagt ned. Igjen ble
planer om en ny stadion lagt på is.
Opprydning og ny giv preget Vålerenga på
slutten av 2003 og begynnelsen av 2004. "Ingen" snakket lenger
om en ny stadion. Tanker rundt nesten-nedrykk og økonomiske
problemer ble feid bort da VIF i 2004 gjorde jobben sin både
sportslig og økonomisk. Året ble for klubben et rekordår på alle
måter. Sølv i serien á poeng med Rosenborg som vant,
kvalifisering til nye "Royal League" og til "Champions League",
samt at det ble satt to nye publikumsrekorder. Klubben tjente
penger som aldri før og en økonomisk rekord ble satt da
Vålerenga og Hafslund ble enige om den største sponsoravtalen
klubben hadde hatt.
Dessverre var det lite snakk om "Vålerenga Park" prosjektet som
da virket et lysår unna realisering. Helt på tampen av året 2004
ble det annonsert at Entra Eiendom gikk inn i Vålerenga Fotball
som en ny hovedsamarbeidspartner. Avtalen skal gjelde fram til
2010. Fra VIF kom så innrømmelsen om at en fremtidig utvikling
av en egen stadion ligger inklusivt i avtalen med Entra.
2004 hadde vært et fantastisk år på alle
måter, men 2005 skulle vise seg å bli enda bedre. For Vålerenga
supportere som gjennom årenes løp har vært vitne til den ene
skuffelsen etter den andre var sølv fra 2004 en kjempebragd. At
2005 skulle bringe klubben enda lengre opp på rangstigen i Norsk
fotball var nesten for godt til å være sant. VIF tok gull i
serien samtidig som fjorårets publikumsrekord mot Stabæk ble
grundig slått. Enga var tilbake helt på toppen av Norsk fotball
etter et avbrekk på hele 21 år. Som tidligere i Vålerengas
moderne historie har sportslig suksess og planer om en ny
stadion fulgt hverandre tett. 2004 hadde hatt veldig lite å by
på med tanke på utviklingen av et nytt fotballanlegg, men med
kontinuerlig sportslig suksess ble nye planer presentert. I
April 2005 ble det fra VIF meddelt at de sammen med Entra
vurderte tre alternativer for plasseringen av en eventuelt ny
stadion. De tre alternativene var Jordal, Valle og Bjørvika. En
måned etter at Vålerenga kom med den første uttalelsen kunne
flere av landets aviser meddele at VIF hadde bestemt seg for
Bjørvika. Til å begynne med ble dette avkreftet av Engas
direktør Kjetil Siem, men etter noen spennende uker ble det
endelig bekreftet at Bjørvika faktisk var klubbens førstevalg.
At VIF ønsket å legge en ny fotballstadion til Norges mest
attraktive område skapte naturligvis mye debatt. Kort tid etter
at Bjørvikaplanene hadde blitt presentert kom det uttalelsen fra
flere politikeren og felles for nesten alle var at de var sterkt
negative til Vålerengas planer. Bjørvika var regulert til
boligformål og byens styrende organer så ingen grunn til å endre
på det. Til tross for politisk motvilje fortsatte Vålerenga og
Entra arbeidet med å utvikle planene for en stadion i Bjørvika
og en lett muntlig feid mellom kommunen og Vålerenga blusset
opp. Oslo kommune beskyldte Vålerenga for å ikke respektere
vedtatte planer, mens Enga kritiserte kommunen for å ikke støtte
toppfotballen slik andre kommuner gjorde. Som en reaksjon på VIF
sine stadionplaner i Bjørvika lanserte Oslo Venstre Ensjø som et
nytt alternativ for plassering av klubbens nye hjemmebane.
byutviklingskomiteens leder Ola Elvestuen kunne gjennom
Dagsavisen fortelle at både byens politikere og grunneierne på
Ensjø så positivt på å legge en ny VIF arena til området. Et av
argumentene til Ola Elvestuen var at Ensjø var i kjærneområdet
til Vålerenga og at kostnadene i forbindelse med å bygge en
stadion ville være mye billigere på Ensjø sett i forhold til
Bjørvika. Etter at Ensjø hadde blitt presentert som et nytt
alternativ reagerte Vålerenga med å meddele at planene var
interessante, men utover det kom det ingen flere signaler fra
klubben. Da planene om en ny arena i Bjørvika først ble kjent
hersket det noe usikkerhet rundt hvor konkrete disse planene
faktisk var, men den usikkerheten skulle fort bli fjernet. I
September 2005 presenterte Entra Eiendom planene for "Fjordbyen"
i Bjørvika. Dette var planer som omhandlet en komplett
utnyttelse av området hvor fotballstadion "Enga Amfi" var
plassert på Sørenga i Bjørvika. |